En gang samlet skøyter en hel nasjon. Vi kjente heltene, fulgte rundetidene og holdt pusten når klokka stoppet. Så ble det stillere. Men nå er noe i ferd med å skje igjen. Kanskje er vi i ferd med å gjenoppdage en av de ærligste og råeste idrettene vi har.
Det er noe helt spesielt med lyden av skøytestål mot is. Den skarpe lyden når skjæret får tak. Farten gjennom svingen. Kroppen som ligger dypt, lårene som arbeider og den ubønnhørlige klokka som forteller nøyaktig hvor fort det gikk.
En løper. To skøyter. En isflate. Og en klokke. Jeg tror faktisk dette er noe av det råeste med skøytesporten. Den er så utrolig ærlig.
Ingen dommere som skal vurdere prestasjonen. Ingen stilkarakterer eller kompliserte poengsystemer. Du står der med kroppen du har bygget, teknikken du har utviklet og kapasiteten du har trent deg til. Så går startskuddet, og resten må du gjøre selv. Når du kommer i mål, får du svaret. Det er brutalt. Men det er også ganske vakkert.

Forfatter
Eirik Solhaug Hansen
Dato
Husker dere da skøyter samlet Norge?
Det var en tid da skøyter var noe av det største vi hadde. Bislett i vinterkulda. Dampende pust, røde kinn og folk som sto tett på tribunene med skjerf rundt halsen og kaffe på termosen. Hjemme satt familier samlet rundt radioen og senere TV-en. Noen noterte rundetider på papir. Andre fulgte spent med på sekundene som forsvant, runde etter runde.
Hjallis. Kupper’n. Fred Anton Maier. Sten Stensen. Kay Arne Stenshjemmet. Johan Olav Koss. Dette var ikke bare idrettsutøvere. De var folkehelter.
Og rundt omkring i Norge gikk unger på skøyter. På islagte vann, på små lokale baner og på naturis som kanskje ikke alltid var like god. De konkurrerte, falt, reiste seg, frøs på tærne og forsøkte å gå litt fortere neste gang. De hadde kanskje ikke det beste utstyret. Men de hadde drømmer.
Skøytesporten ga oss helter, men den ga oss også noe å samles om. Så skjedde det noe. Andre idretter tok større plass, mediebildet endret seg, og skøytene forsvant gradvis fra sentrum av norsk idrettsliv. Men nå tror jeg faktisk noe er i ferd med å snu.
Kanskje pendelen svinger tilbake?
Dette har jeg gått og tenkt på her i Beijing, hvor jeg nå følger det norske skøytelandslaget under verdenscupen. Vi lever i en tid der utrolig mye har blitt komplisert. Også idretten. Mer teknologi, mer avansert utstyr og stadig flere konkurranseformer. I enkelte idretter har utstyret fått så stor betydning at det nesten blir like mye diskusjon om det som om selve prestasjonen.
Og jeg skal ikke kritisere andre idretter. Jeg er glad i mye forskjellig idrett selv. Men kanskje begynner vi å lengte litt tilbake til det enkle? Hvem løper fortest? Hvem hopper høyest? Hvem holder ut lengst? Det er jo egentlig noe av det mest fascinerende med idrett. Mennesker som utfordrer hverandre og seg selv, for å finne ut hva de faktisk er i stand til.
Og her har skøyter noe helt spesielt. En av utøverne sa noe til meg her om dagen som jeg synes beskriver skøytesporten veldig godt: «Skøyter er den raskeste idretten der du ikke får hjelp av noe mekanisk eller av tyngdekraften.»
Og det er faktisk mye riktig i det. På flat is kan disse utøverne komme opp i hastigheter på over 60 kilometer i timen. Uten motor, uten nedoverbakke. Farten skaper de selv, gjennom kraften i beina og en utrolig effektiv teknikk. Tenk litt på det. Over 60 kilometer i timen. På to tynne stålskjær. Det er ganske rått.
Selvfølgelig betyr utstyr og isforhold noe også her. Men i bunn og grunn handler det om kropp, kapasitet, teknikk og vilje. To løpere på isen. Samme distanse. Samme mål. Og klokka lyver ikke.
Det er også noe her som står i ganske sterk kontrast til tiden vi lever i. Vi scroller oss gjennom korte videoer, stadig nye inntrykk og små, raske belønninger. Alt skal helst skje med en gang, og vi går videre til neste før vi knapt har fått med oss det forrige.
Så har vi skøyteløperne. De bruker år på å forbedre noen hundredeler. De gjør de samme bevegelsene tusenvis av ganger, tåler motgang og fortsetter å arbeide. Og når belønningen endelig kommer, er den et resultat av alt de har lagt ned underveis. Jeg synes det er en herlig motpol til mye av det vi omgir oss med i dag.
For på isen finnes det ingen snarveier. Du får ikke belønningen før du har gjort jobben. Kanskje er det nettopp dette som gjør skøytesporten så aktuell igjen. At vi i en verden med stadig flere inntrykk og raske belønninger begynner å sette pris på noe så enkelt og ekte. Jeg vet ikke. Men jeg liker tanken.
Det er råere enn mange tror
Når du står tett på isen og ser verdens beste skøyteløpere i full fart, er det vanskelig å ikke bli imponert. Kraften i fraskyvene. Den nesten uvirkelige farten gjennom svingene. Balansen, rytmen og presisjonen. Og så den fysiske belastningen. Lårene som brenner, ryggen som må holde posisjonen, pusten som blir stadig tyngre. Samtidig skal teknikken fungere, og hodet skal være klart. Det er en voldsom kombinasjon av styrke, utholdenhet og mental kapasitet.
Her i Beijing jobber jeg med utøverne både på hotellet og i den olympiske skøytehallen, The Ice Ribbon. Fra rommet der jeg behandler på hotellet, har jeg en fantastisk utsikt mot det ikoniske Bird’s Nest, Fugleredet, som ble bygget til OL i 2008. Det er noe spesielt med å sitte der og se utover et av verdens mest kjente olympiske stadioner, samtidig som man får være tett på dagens toppidrettsutøvere og arbeidet de legger ned.

For vi ser gjerne bare noen få minutter når vi følger et skøyteløp på TV. Vi ser ikke alle treningstimene. Disiplinen. De små justeringene. Arbeidet som gjøres dag etter dag, år etter år. Og kanskje er det nettopp dette som gjør prestasjonene enda mer imponerende når vi kjenner litt til det som ligger bak.
Norge trenger skøytebegeistringen igjen
Vi har fått en ny generasjon norske skøyteløpere som virkelig har vist hva som er mulig. Resultatene er fantastiske, og interessen begynner å vokse igjen. Det synes jeg er utrolig gledelig.
For jeg tror idrettshelter betyr mer enn medaljene de vinner. De inspirerer oss. De gir oss noe å samles om. Og kanskje får de noen unger til å finne fram skøytene og prøve selv. Det er jo der mye av verdien ligger. Ikke alle skal bli verdensmestere. Men alle kan oppleve gleden ved å bruke kroppen, kjenne farten, mestre noe nytt og bli litt bedre enn de var i går.
Denne helgen går verdens beste skøyteløpere på isen i Beijing. Neste helg fortsetter verdenscupen i Japan. Jeg håper flere nordmenn får lyst til å følge med. Se et løp. Kjenne spenningen når rundetidene kommer. Holde pusten når en norsk løper nærmer seg mål.
Og kanskje finne fram skøytene selv når vinteren kommer. Kjenne den kalde lufta mot ansiktet. Høre stålet skjære gjennom isen. Få litt fart, bli andpusten og kjenne at kroppen lever.
For skøyter er enkelt å forstå, men utrolig vanskelig å mestre. Det er elegant, men samtidig brutalt. Og framfor alt er det ærlig. Du stiller på startstreken med det du har. Så får vi se hva du er god for. Det er noe av det råeste med hele idretten.
Eirik Solhaug Hansen er osteopat, fysioterapeut og mental trener ved FASiA i Elverum og Hamar, og en del av støtteapparatet rundt det norske skøytelandslaget.

