En landslagsutøver jobbet hardt med teknikken, men kom ikke dit han ønsket. Da vi begynte å undersøke hvorfor, dukket det opp en forklaring han kanskje ikke hadde forventet.

Han hadde fått beskjed om å komme dypere ned i skøyteposisjonen. Han hadde trent på det, jobbet med teknikken og forsøkt å justere bevegelsene. Likevel kom han ikke langt nok ned.

Det er en situasjon mange idrettsutøvere vil kjenne igjen. Du gjør det treneren ber deg om. Legger ned arbeidet. Gjentar bevegelsene, gang etter gang. Men resultatet uteblir.

Da er det lett å tenke at løsningen er å prøve enda hardere.

Men hva om det ikke er innsatsen det står på?

Når mer trening ikke er svaret

I toppidretten er det naturlig å lete etter utvikling gjennom trening. Teknikken skal forbedres, styrken økes og kapasiteten utvikles. Små justeringer kan være avgjørende når marginene er små.

Men det finnes situasjoner der en utøver rett og slett ikke har de fysiske forutsetningene som kreves for å gjennomføre en bestemt bevegelse.

Da kan treneren se hva som bør endres, mens utøveren likevel ikke klarer å få det til.

Det betyr ikke at treningen er feil. Det betyr at vi kanskje må undersøke noe annet før vi fortsetter.

Gjennom mange år som osteopat og fysioterapeut har jeg blitt opptatt av nettopp dette: å forstå hvorfor en kropp ikke alltid klarer å gjøre det vi ber den om.

Og i tilfellet med skøyteløperen skulle forklaringen vise seg å ligge et annet sted enn selve skøyteteknikken.

Et gammelt brudd ga svaret

Da jeg undersøkte utøveren, fant jeg en tydelig begrensning i bevegeligheten i den ene ankelen.

Han hadde brukket ankelen noen år tidligere. Bruddet hadde grodd fint, men bevegeligheten var fremdeles redusert.

Det var nettopp denne stivheten som gjorde det vanskelig for ham å komme inn i den posisjonen han hadde jobbet så mye med.

Han hadde forsøkt å løse utfordringen gjennom teknisk trening, men kroppen satte en fysisk grense for hvor langt han kunne komme.

Vi begynte derfor å arbeide med å gjenvinne bevegeligheten i ankelen. Den responderte heldigvis godt på den manuelle behandlingen, og utøveren fikk samtidig konkrete øvelser som skulle gjennomføres regelmessig for å videreutvikle og vedlikeholde bevegeligheten.

Etter hvert kunne han komme ned i den posisjonen han tidligere hadde strevd med.

Det interessante var ikke bare at vi fant en begrensning. Det var at vi fant noe konkret å gjøre med den.

Og plutselig fikk det tekniske arbeidet helt andre forutsetninger.

Samme utfordring – i helt andre idretter

Dette er ikke en problemstilling som er forbeholdt skøyteløpere.

En fotballspiller kan arbeide lenge med å utvikle hurtighet og akselerasjon, men oppleve at framgangen stopper opp. En løper kan forsøke å forbedre løpsteknikken uten å få til endringene treneren ønsker. En håndballspiller kan streve med en bestemt bevegelse i kastarmen.

Forklaringene kan være mange. Noen ganger handler det om teknikk, treningsmengde eller fysisk kapasitet. Andre ganger kan en begrensning i bevegelighet, styrke eller kontroll være en del av bildet.

Poenget er ikke at det alltid finnes en skjult fysisk feil. Poenget er at vi må være åpne for flere forklaringer.

For en utøver som har forsøkt det samme igjen og igjen uten å lykkes, kan det være verdifullt å få undersøkt om kroppen faktisk har forutsetningene som kreves.

Det gjelder også utenfor toppidretten. En mosjonist som ikke kommer videre med styrketreningen, eller en aktiv ungdom som stadig strever med en bestemt bevegelse, kan møte lignende utfordringer.

De beste løsningene finner vi sammen

Historien om skøyteløperen viser også hvorfor samarbeid er så viktig i toppidretten.

Treneren ser hva utøveren forsøker å få til. Den fysiske treneren kjenner treningsarbeidet, kapasiteten og utviklingen over tid. Min oppgave som osteopat og fysioterapeut er å bidra med en klinisk vurdering av hvordan kroppen fungerer, og om det finnes forhold som kan begrense bevegelsen eller kapasiteten.

Når vi deler disse observasjonene, kan vi få et bedre bilde av hva utøveren faktisk trenger.

Noen ganger vil det være riktig å arbeide med bevegelighet. Andre ganger handler det om styrke, kontroll, belastningsstyring eller å undersøke en mulig skade nærmere.

Manuell behandling kan være ett av tiltakene, men det er sjelden hensiktsmessig å se behandlingen isolert fra treningen utøveren gjør.

Målet er at tiltakene skal støtte hverandre, slik at utøveren kan bruke de fysiske forutsetningene sine best mulig i den idretten han eller hun driver med.

Det er nettopp denne måten å arbeide på jeg synes gjør toppidretten så interessant. Ingen sitter med alle svarene alene. Men når trenerens blikk for prestasjon møter den fysiske trenerens kunnskap om kapasitet og helsepersonellets kliniske vurderinger, kan vi noen ganger finne løsninger som ellers ville vært vanskelige å oppdage.

Fra Innlandet til verdenscupen

Om noen uker reiser jeg sammen med det norske skøytelandslaget til Beijing i Kina og videre til Obihiro i Japan, der verdenscupsesongen starter.

I to og en halv uke bytter jeg ut behandlingsrommene på FASiA i Elverum og Hamar med en hverdag tett på noen av verdens beste skøyteløpere.

Arbeidet handler om å følge opp skader og plager som oppstår underveis, vurdere funksjon og bidra til at utøverne har best mulige forutsetninger for å gjennomføre trening og konkurranser.

Det er et spennende miljø å være en del av, og erfaringene tar jeg med meg tilbake til klinikkene våre.

For selv om forskjellen mellom en verdenscupkonkurranse og en vanlig arbeidsdag i Elverum eller Hamar er stor, er mange av utfordringene vi forsøker å løse, overraskende like.

Du trenger ikke være toppidrettsutøver for at dette skal være relevant.

Målet er ikke nødvendigvis å prestere som en verdensmester. Målet er å få mest mulig ut av den kroppen du har.