Om hvorfor det å se hele mennesket ikke handler om å bli diffus – men mer treffsikker

Mange har hørt det før:
«Vi må se hele mennesket.»

For noen høres det klokt ut.
For andre vekker det skepsis.

Jeg forstår den skepsisen godt.

Jeg er utdannet både fysioterapeut og osteopat.
Og jeg har selv stått i begge perspektivene.

Som fysioterapeut ble jeg lært opp til å være presis, lokal og strukturert.
Finne vevet. Finne leddet. Finne funksjonen som ikke gjør jobben sin.
Det er en styrke – og ofte helt riktig.

Som osteopat ble jeg tvunget til å stille et annet spørsmål:
Hvorfor akkurat her? Og hvorfor akkurat nå?

Eller, som jeg ofte sier til pasientene mine:
Koffør.

Ikke som et smart ord.
Men som en måte å tenke på.

For bak nesten alle plager ligger det et koffør.
Og hvis vi ikke leter etter det, risikerer vi å bare behandle det som synes –
ikke det som faktisk har ført dit.

Helhet er ikke alt – hele tiden

Når jeg snakker om å se hele mennesket, mener jeg ikke at alt i livet ditt er relevant for enhver plage.
Jeg mener heller ikke at smerte alltid handler om stress, tanker eller “noe bakenforliggende”.

Tvert imot.

Å se helhet handler om å forstå hva som faktisk er relevant i denne kroppen, i denne situasjonen.
Og like viktig:
hva som ikke er det.

Noen ganger er det lokale forhold som er avgjørende.
Andre ganger handler det om hvordan kroppen har tilpasset seg belastning over tid.
Og noen ganger er det samspillet mellom flere systemer som gjør at kroppen aldri helt får slått av.

Helhet er ikke å legge til flere forklaringer.
Det er å sortere bedre.

Samme diagnose – helt ulike årsaker

La meg gjøre det mer konkret.

For det er her koffør blir viktig.

To mennesker kan komme med samme diagnose:
for eksempel uspesifikke korsryggsmerter.

Den ene har jobbet fysisk tungt i mange år.
Løftet mye. Stått mye. Brukt kroppen ensidig.
Her handler smerten ofte om vev som har blitt overbelastet over tid –
og som aldri helt har fått bygget seg opp igjen.

Den andre har hatt en hverdag med lite rom for restitusjon.
Lite søvn. Høyt tempo. Konstant mentalt beredskap.
Her er ikke problemet først og fremst hva ryggen har gjort,
men at kroppen aldri får gå helt ut av alarm.

Hvis jeg kun ser på ryggen, ser disse to like ut.
Hvis jeg ser helhetlig, er de fundamentalt forskjellige.

Å behandle dem likt er ikke nøytralt.
Det er tilfeldig. Det er som å skifte det slitte dekket på bilen – uten å justere feilen i forstillingen.

Når helhet gir trygghet, ikke uklarhet

For pasienter opplever jeg ofte at dette er et vendepunkt.

Plager som tidligere har føltes diffuse eller tilfeldige, får en sammenheng.

Ikke som én forklaring.
Ikke som en psykologisering.
Men som et mønster kroppen har forsøkt å håndtere så godt den kan.

Da blir ikke smerten et tegn på svakhet. Den blir et signal.

Ikke et signal som skal overtolkes.
Men et signal som skal forstås – og settes inn i riktig ramme.

Mer medisinsk – ikke mindre

Å se hele mennesket står ikke i motsetning til medisinsk tenkning.
Det erstatter ikke undersøkelser, bilder eller vurderinger.

Det kompletterer dem.

For meg handler helhet ikke om å velge bort presisjon.
Det handler om å bruke den der den faktisk gjør en forskjell.

Når helhet brukes riktig, blir behandling ikke mer omfattende.
Den blir mer presis.

Ønsker du å lese mer om hvordan jeg jobber, finner du mer informasjon på min side her.