Det norske fotballandslaget har gitt Norge noe ingen helseminister kan vedta: en felles positiv historie. Kan effekten av VM-suksessen være langt større enn fotballen?

Jeg har tenkt på noe de siste dagene.

Det begynte egentlig etter at Norge slo Brasil.

Jeg satt sammen med venner, kjente og mange andre på arrangementet på Terningen Arena og så kampen. Jeg kjente på fellesskapet, spenningen og gleden. Mennesker som kanskje ikke kjenner hverandre, jublet sammen og delte den samme opplevelsen.

Så så jeg bildene fra Oslo. Folk i gatene, barn med norske drakter, fremmede mennesker som klemte hverandre, venner som møttes og familier som satt oppe sammen.

Et helt land hadde plutselig noe felles å snakke om.

Og jeg tenkte:

Dette er større enn fotball.

Norge er i kvartfinalen i fotball-VM for første gang i historien. Erling Braut Haaland scorer mål og er per dags dato toppscorer i hele VM. Ståle Solbakken leder et lag som har fått en hel nasjon til å tro at noe som tidligere virket nesten utenkelig, faktisk er mulig.

Og mens jeg satt der, slo det meg at disse fotballspillerne kanskje gjør mer for norsk folkehelse denne sommeren enn helseministeren har mulighet til å gjøre på flere år.

Det høres selvfølgelig voldsomt ut.

Men tenk litt over det.

Jeg jobber med mennesker og helse hver eneste dag. Og jo lenger jeg har jobbet med dette, desto sikrere har jeg blitt på én ting:

Helse handler om langt mer enn blodprøver, trening, kosthold og fravær av sykdom.

Det handler også om hvordan vi har det, om menneskene rundt oss, om fellesskap og tilhørighet, om mening og forventninger til framtiden. Om følelsen av at vi er en del av noe større enn oss selv.

Akkurat nå skjer det noe i Norge som svært få helsepolitiske tiltak har mulighet til å skape.

Millioner av mennesker kjenner på det samme samtidig.

Det er ganske spesielt.

Jeg begynte å tenke på Danmark

I 1992 vant Danmark fotball-EM.

Historien kjenner de fleste. Danmark hadde egentlig ikke kvalifisert seg til mesterskapet, men kom inn kort tid før turneringen og endte med å slå Tyskland i finalen.

Seieren ble en av de største kollektive opplevelsene i moderne dansk historie.

I ettertid har det oppstått mange historier om hva EM-seieren gjorde med Danmark. At økonomien fikk et løft, at optimismen økte og at hele landet nærmest gikk inn i en ny tid.

Noen av disse historiene er nok blitt bedre med årene.

Det finnes ikke god dokumentasjon for at én fotballseier alene skapte økonomisk vekst eller gjorde danskene varig lykkeligere. Men det betyr ikke at effekten av store idrettsprestasjoner er uinteressant.

Tvert imot.

Det finnes forskning på det som gjerne kalles «feel-good factor» rundt store idrettsbegivenheter. Forskere har undersøkt hva som skjer med mennesker når landet deres lykkes i store mesterskap.

Resultatene er ikke entydige, men vi ser at sportslig suksess kan påvirke stolthet, glede, livstilfredshet og følelsen av tilhørighet.

I en stor tysk undersøkelse svarte rundt to av tre at de kjente stolthet og glede når tyske utøvere lyktes internasjonalt. Andre studier har vist at overraskende fotballseire kan gi en målbar økning i livstilfredshet.

Vi vet også at effekten ofte er sterkest blant dem som identifiserer seg med laget, og at deler av den positive følelsen kan være kortvarig. Det er viktig å si.

Men så kommer det interessante.

For hva skjer når den positive opplevelsen ikke bare varer i én kveld, men fortsetter gjennom et helt mesterskap? Når forventningene vokser fra kamp til kamp, og et helt land gradvis begynner å tro at noe stort faktisk kan skje?Til slutt kan kroppen begynne å “jobbe rundt” problemet i stedet for gjennom det.

Norge har fått noe som ikke kan vedtas på Stortinget

Det brukes enorme ressurser på folkehelse. Vi lager strategier, handlingsplaner og kampanjer. Vi forteller mennesker at de må bevege seg mer, være mer sammen med andre, få barna ut i aktivitet, ta vare på den psykiske helsen og bygge gode lokalsamfunn.

Alt dette er viktig.

Men det er utrolig vanskelig å skape begeistring gjennom en handlingsplan.

Det er vanskelig å vedta optimisme.

Og det er vanskelig å lage en kampanje som får hele familier til å samle seg foran TV-en, tusenvis av barn til å løpe ut på fotballbanen dagen etter og fremmede mennesker til å snakke sammen fordi de plutselig deler den samme historien.

Og kanskje finnes det ikke noe bedre bilde på det som skjer akkurat nå enn de norske supporternes roing på tribunen, på Karl Johan, i Terningen Arena. Tusenvis av mennesker som beveger seg i takt, i samme retning. Roingen har gått verden rundt og blitt et symbol på de norske supporterne, men for meg er det også et bilde på noe større.

For akkurat nå føles det som om hele Norge ror litt i samme retning.

Til vanlig lever vi forskjellige liv, har ulike bekymringer og er uenige om mye. Men denne sommeren samles vi foran TV-er og storskjermer, snakker med mennesker vi ellers aldri ville snakket med og kjenner på den samme forventningen.

Det varer kanskje ikke evig. Men akkurat nå har fotballandslaget gitt oss en felles retning, en felles historie og noe å tro på sammen.

Og det er akkurat det fotballandslaget gir oss nå.

De gjør det uten å be oss om det, uten en informasjonskampanje og uten en ny strategi for folkehelsen.

De gjør det fordi de skaper følelser.

Og følelser påvirker mennesker.

Jeg tror vi undervurderer betydningen av optimisme

Vi snakker mye om risikofaktorer i helsevesenet. Om røyking, inaktivitet, overvekt, stress, søvn, alkohol, blodtrykk og kolesterol.

Og selvfølgelig skal vi gjøre det.

Men kanskje snakker vi for lite om det motsatte.

Om hva som gjør mennesker sterkere. Hva som får oss til å være aktive, oppsøke andre mennesker og kjenne mening. Hva som gir barn lyst til å trene, og hva som gjør at mennesker opplever tilhørighet og tror på framtiden.

Dette er også helse.

Og akkurat nå har Norge fått en enorm dose av noe som er vanskelig å skrive ut på resept.

Optimisme.

Se på barna

Det er kanskje her den største effekten kommer.

Barn som er åtte, ti eller tolv år gamle nå, kommer til å huske denne sommeren.

De ser Haaland, Ødegaard og Schjelderup. De ser norske spillere gå ut mot Brasil og tro at de kan vinne.

Og så gjør de det.

Neste dag står barn over hele landet med ballen i beina. De prøver å være Haaland, skyter, løper, spiller og drømmer.

Noen av dem begynner kanskje med fotball. Andre begynner å trene mer. Noen får for første gang følelsen av at det faktisk er mulig for en gutt eller jente fra Norge å bli best i verden.

Vi kommer aldri til å kunne måle alle konsekvensene av dette.

Men jeg tror vi skal være forsiktige med å undervurdere dem.

Og nå skal vi møte England

Det mest fascinerende er at historien fortsatt pågår.

Norge har slått Brasil og står for første gang i en kvartfinale i fotball-VM.

Nå venter England.

Og plutselig sitter millioner av nordmenn og tenker den samme tanken:

Hva om vi vinner igjen?

Hva om vi går til semifinale, til finale – eller faktisk vinner VM?

Jeg vet ikke hva som skjer. Ingen gjør det.

Men dersom Norge fortsetter å vinne, kan vi stå midt i en av de største kollektive positive opplevelsene i moderne norsk historie.

Kanskje siden Lillehammer-OL i 1994.

Og jeg skulle ønske vi målte hva som skjer. Med optimismen og livstilfredsheten. Med følelsen av fellesskap. Med hvor mange barn som begynner med fotball og hvor mange som blir mer fysisk aktive. Kanskje til og med med hvordan vi møter og snakker med hverandre.

For akkurat nå har vi kanskje et naturlig eksperiment med fem og en halv million mennesker.

Helse skapes ikke bare på sykehus og klinikker

Det er kanskje dette jeg sitter igjen med.

Vi trenger helsevesenet. Vi trenger leger, sykepleiere, fysioterapeuter, osteopater, psykologer og andre helsearbeidere. Vi trenger forskning og behandling.

Men hvis vi virkelig ønsker å gjøre en befolkning friskere, må vi også forstå hva som får mennesker til å leve gode liv. Hva som får oss til å bevege oss mer, møte andre mennesker, kjenne glede, drømme, tro på framtiden og oppleve at vi er en del av noe.

Det norske fotballandslaget har gitt oss noe denne sommeren som ingen helseminister kan vedta.

En felles positiv historie.

Og kanskje er det akkurat slike historier vi trenger mer av.

Så ja.

Det er satt på spissen.

Men jeg tror faktisk Erling Braut Haaland, Ståle Solbakken og resten av det norske landslaget kan gjøre mer for norsk folkehelse denne sommeren enn mange års helsepolitiske handlingsplaner.

Ikke fordi de behandler sykdom eller har funnet løsningen på folkehelseutfordringene våre, men fordi de har klart noe svært få andre klarer.

De har fått et helt land til å kjenne på glede, fellesskap og tro på framtiden samtidig.

Og Norge er fortsatt med.

Nå venter England.

Tenk om dette bare er begynnelsen.

Av: Eirik Solhaug Hansen